Backpacking in South East Asia, Del 2.

Onsdag 26.11.08
Etter å ha spist frokost og sett litt i gatebodene gikk vi på stranden. Kenneth brukte 10sekunder på å komme seg uti vannet og bølgene. Vi jentene lå på hvert vårt håndkle og fulgte med og nøt livet. Etter en stund i vannet med noen lange blikk mot noen som hadde surfebrett bestemte Kenneth seg for å leie et han også. Med gnist i øynene gikk han uti vannet, klar til å flyte på bølgene. Det skjedde derimot ikke. Uti vannet var det en indisk mann som hadde fått problemer og Kenneth oppdaget han før noen andre. Han fikk gitt han brettet sitt slik at mannen slapp og kave i vannet og prøvde videre og få dem innover til land. Det var ikke helt enkelt pga sterk strøm og store bølger. Etter en stund begynte folkpå land og bli klar over situasjonen der ute, og en mann satt seg på en vannscooter og kjørte utover til stor lettelse for Kenneth og mannen. Da vannscooteren nærmet seg kastet mannen ut en redningsvest til Kenneth og så dro han igjen. ”What? Is no one going to help us?” spurte mannen til Kenneth, som ikke helt viste hva han skulle svare... Kenneth fortsatte og svømme dem innover, men til liten nytte. Den indiske mannen fikk panikk nå som han innså at han ikke fikk hjelp, og begynte og vifte med armene og rope ”Help! Help!”. Endelig skjønte mennene på land alvoret, og flere samlet seg langs stranden for å se på. En mann satt seg igjen på vannscooteren og dro utover, denne gangen for å hente mannen. Trygt tilbake på land gikk den indiske mannen bort til Kenneth, tok han i hånden og sa:”I owe you a life”. Så kom konen bort til han og de satte seg ned for å snakke og roe seg. Kenneth gikk bort til dem etter en stund og mannen kunne da forklare at han egentlig ikke hadde vært så langt ut, men at en stor bølge hadde ført han ut og at han ikke klarte og komme seg inn igjen. Han ble utmattet av å jobbe og svømme og fikk problemer. Han takket Kenneth igjen og gikk sammen med konen. Etter denne hendelsen tok badevaktene opp det røde flagget, ”No Swimming”.

På kvelden dro vi for å se på ”The Big Buddah”. Legger med noen bilder herfra. 

Torsdag 27.11.08

Jeg og Kenneth startet dagen med en lang gåtur langs stranden. Det var en nydelig temperatur og lite mennesker. Vi hadde nesten den 6km hvite stranden helt for oss selv. Vi møtte de to andre til frokost litt senere og dro etterpåtilbake til hotellet for å sjekke ut. Neste stopp: Koh Pha-Ngan!

Koh Pha-Ngan var en nydelig liten øy med ca 10.000 innbyggere. Vi dro til sørspissen av øya og fant oss et flott spa-hotell til 100kr rommet. Vi fikk halv pris på spa aktivitetene og på kvelden lå vi alle fire på hver vår seng og nøt 1time nydelig thai-massasje til en femti-lapp! Etter å ha dusjet av oss all kokkos-oljen gikk vi ned på stranden og darkk drinker blandet i sandbøtter!

Pga urolighetene i Bangkok var vi veldig usikre på hvor turen skulle gå videre. Vi hadde egentlig planlagt noen døgn i Bangkok, men det ville vi helst unngå nå. Eneste er at vi må være i Ho Chi Minh 4 desember. Da skal Ann Mari fly hjem til Norge. Det betyr at vi egentlig har ganske lten tid og bruke på reisen gjennom Kambodsja.

Fredag 28.11.08

Båtturen tilbake til fastlandet var forferdelig!!! 5-6 meter høye bølger i tillegg til en sliten kropp fra kvelden før gjorde at vi alle fire satt med hodet nedi hver vår plaspose i 4timer. Resten av turistene på båten satt på samme viset, og det var ingen behagelig tur. Endelig fremme på land tok vi buss til byen med en halv million innbyggere, og vi fant et greit hotell hvor vi tilbragte natten.

Lørdag 29.11.08
Pga uroen i Bangkok har vi måttet endre mye på planene våre. Den ene jenta vi reiser med, Cathrine, skulle egentig møte svigerinnen sin i Bangkok 30 November. Men siden flyplassen der er stengt ble flyet omdirigert til Kuala Lumpur i Malaysia....nesten helt der vi startet resien vår. Dette betydde at stakkars Cathrine måtte dra sørover, mend vi tre andre måtte reise nordover. Det var veldig ubehagelig å måtte forklate henne der, i en stor by ingen av oss hadde vært i før. Men vi skiltes på togstasjonen hvor hun skulle ta tog fra litt senere på dagen og hun lovte og holde oss oppdaterte. Vi prøvde og bytte flybilletten til Ann Mari fra Ho Chi Minh til Phuket slik at vi kunne følge Cathrine et stykke sørover, men det ble altfor dyrt.
Det løste seg ikke helt enkelt for oss heller...For å komme oss videre på reisen mot Kambodsja måtte vi innom Bangkok, noe ingen av oss hadde noe særlig lyst til. Vi bestillte bussbilletter til Bangkok gjennom Hua Hin. Turen tok 7 timer, 7 timer med humping. Da vi annkom Bangkok var vi på ”Southern Bus Terminal”, og til vår store fortvilelse måtte vi forflytte oss til ”Eastern Bus Terminal” for å få en buss ut av Bangkok mot Kambodsja. Ingen på terminalen snakket engelsk, og vi hadde store problemer med å komme oss til den andre terminalen. Vi fant til slutt en buss, hoppet på og ble kastet av. Feil buss! Vi ble satt av på hovedveien på et busstopp og bedt om å se etter en annen buss kallt 511, samme som den vi allerede satt på. Uansett, da vi satt på rett buss og hadde betalt 6kr for 1time med buss gjennom Bnagkok sentrum var vi på rett terminal. Vi ante ikke helt hvor vi skulle, bare at vi ville ut av Bangkok og mot Kambodjsa. Grensen over var stengt så sent på kvelden og vi bestmte oss for å dra til en by sør-øst for Bangkok. Bussen dit gikk 2timer senere og i mellomtiden spiste vi middag og spilte Bowling(jeg vant!). Bussturen tok 4 timer og vi endte opp i en kosleig liten by kalt Chantaburi.

Søndag 30.11.08
Nå skulle vi endelig til Kambodsja. Vi fikk skyss med to mindre pene transvesitter til grensen, hvor vi forøvrig ble etterlatt helt til oss selv. Vi gikk gjennom passkontrollen og plutselig var hele reisegølge vårt borte vekk.... En minibuss skulle kjøre oss til grensebyen på Kambodsjas side. Da de stoppet dyttet de Kenneth og Ann Mari inn i et stort hus. Jeg til min store fortvilelse prøvde og stoppe dem, men alt skjedde så fort og det var mange mennesker rundt oss som maste så det nyttet ikke. Huset de ble skjøvet inn var et Casino. Mennene trodde vi var kommet til Kambodsja for å gamle!!!! Haha! Etter å ha fått forklart oss, ble vi kjørt tilbake til grensen fordi de hadde glemt og gi oss visum... Da vi endelig hadde fått ryddet opp i alt, fant vi en ”taxi-sjåfør” som kunne kjøre oss de 4timene til byen Battambang for 200kr. Eller 20US$ og 300Baht :p 
Vi ble sluppet av og ingen rundt oss kunne engelsk eller så vestlige ut...vi var alene! Men så dukket n reddende engel opp. En mann som snakket til oss, på engelsk! Han var mer enn hjelpsom og forklarte oss mye om Kambodsjas historie, menneskene og hvordan vi kunne komme oss videre dagen etterpå- Han skaffet oss en taxi, lot sin egen moped stå igjen, og ble med oss til hotellet. Der hjalp han oss og skaffe et stort rom og sjekke inn. Etterpå fikk han taxi-sjåføren til å kjøre oss til båt-terminalen vi skulle til dagen etterpå. Her fikset han oss billige billetter til Siem Reap. Han forklarte også til sjåføren at han skule ta oss til en fin restaurant, vente på oss mens vi spiste, kjøre oss på sightseeing i byen, kjøre oss til hotellet og hente oss der morgenen etterpå for å kjøre oss til båten. Han var som sagt meget hjelsom og hyggelig! Han fortalte at moren hans var fra Kambodsja, mens fraen var kinesisk, og at han hadde studert på et amerikansk univeristet i Kambodjsa for å lære engelsk. Han var så hjelpsom at vi ville ta han med på middag, men han kunne ikke fordi han måtte møte sin 3dager gamle kjæreste :p hihi...